Intervaller, skalaer og akkorder

2. Intervaller og skalaer

Naturlige intervaller

Et intervall er avstanden mellom to toner, og intervallets størrelse er definert ved forholdet mellom de to tonenes frekvenser. Begrepet brukes både når flere toner spilles etter hverandre, og når de klinger sammen. Intervallet mellom to påfølgende toner i en skala kalles et tonetrinn. Det finnes både halve og hele tonetrinn. Vi skal komme tilbake til skalaer og tonetrinn etter hvert.

La oss se litt på hvilke intervaller som finnes i naturtonerekka. Vi har allerede nevnt at hver tone i denne rekka har en frekvens som er et helt multiplum av grunntonens frekvens, og at en frekvensdobling kalles en oktav. Intervallet mellom de to første tonene i rekka er dermed en oktav, siden frekvensforholdet kan uttrykkes som 2:1. Vi finner igjen det samme intervallet mellom andre og fjerde tone i rekka, siden 4:2 = 2:1 (se fig. 4). Men her ligger det dessuten en tone imellom, nemlig den tredje. Det betyr at vi i oktaven mellom andre og fjerde tone også finner intervallene 3:2 og 4:3 (se fig. 4). Oktaven over denne igjen (mellom fjerde og åttende tone) er enda finere inndelt, og består av tone nr. 4, 5, 6, 7 og 8. Vha. disse tonene kan vi danne mange ulike intervaller, f.eks. 5:4, 6:5, 7:5, 7:6, 8:7, etc. Ser vi på tonene i flere oktaver under ett, kan vi lage enda flere intervaller, f.eks. 5:3 og 7:3. Intervaller som kan skrives som brøker av hele tall, kaller vi naturlige intervaller. Merk at siden tonene enda høyere opp i rekka kommer stadig tettere, kan vi i prinsippet lage uendelig mange intervaller, og de kan ligge uendelig tett.

Vær oppmerksom på at det er vanlig å identifisere toner med hverandre når det er en oktavs imellom dem. Når to slike toner klinger sammen, høres det som regel ut som en enkelt tone som har fyldigere klang enn de to opprinnelige tonene hver for seg. Intervaller som er større enn en oktav kan dermed reduseres med en eller flere oktaver ved å dividere på et multiplum av 2. Vi kan altså «flytte» alle mulige intervaller ned til første oktav ved å dividere med 2, 4, 8, osv, slik at vi ender opp med brøker som ligger mellom 1 og 2. Vi ser da at f.eks. intervallet 7:3 «tilsvarer» intervallet 7:6. På samme måte kan intervallet 6:2 forkortes til 3:2.

Det er rimelig å anta at de eldste skalaene ble til ved at man kombinerte intervallene fra naturtonerekka, ikke minst fordi det er disse som framkommer når man f.eks. blåser i et rør eller slår på en streng. De fleste musikkinstrumenter er bygd opp av deler som gjengir naturtonerekker, og der frekvensen til hver tone og deres overtoner er gitt av geometrien til disse delene.

Dissonans og konsonans

Når to toner blir spilt samtidig vil de fleste ha en oppfatning om hvorvidt disse tonene klinger «godt» sammen. Man snakker gjerne om harmonisk og disharmonisk samklang, eller konsonans og dissonans, som er alternative betegnelser på det samme. Det er vanskelig å gi noen presis beskrivelse av når man har konsonans og når man har dissonans. Generelt kan man si at det oppfattes som en konsonans dersom intervallet mellom tonene (dvs. forholdet mellom frekvensene) kan beskrives ved hjelp av en enkel brøk. Med «enkel brøk» menes her en brøk hvor teller og nevner er forholdsvis små tall. For eksempel danner frekvensforholdene 2:1, 3:2, 4:3, 5:4 og 6:5 grunnlaget for de enkleste akkordene. På den annen side vil to toner som ligger forholdsvis nært hverandre i frekvens (og dermed bare vil kunne utrykkes som en brøk av store tall, eller ikke som en brøk i det hele tatt) typisk oppfattes som en dissonans. I slike tilfeller vil man ofte merke en lavfrekvent svingning i tillegg til hver av de to tonene. Dette er frekvensen til differansen mellom de to tonenes frekvenser, og denne vil ofte oppfattes som «skurring» eller «urenhet» i klangen.

Dette er imidlertid bare eksempler, og ikke noen generell regel. Det har vært gjort mange forsøk på å lage en konsekvent og objektiv teori som beskriver disse fenomenene. I noen teorier har man brukt «enkle brøker» som et kriterium for konsonans. Men dette gir ikke alltid rimelige resultater. Dersom vi endrer frekvensen til den ene tonen i en konsonans bare litegrann, vil forholdet mellom frekvensene plutselig bare kunne uttrykkes som en brøk med svært store tall, selv om det kan være umulig å høre noen dissonans. Andre teorier har tatt utgangspunkt i forholdene mellom de to tonenes overtoner. Atter andre har lagt vekt på differans- og sumfrekvenser.

I dag er det vanlig å betegne intervaller som mer eller mindre dissonerende, istedenfor å operere med absolutte grenser. Men oppfattelsen av dette er uansett avhengig av såvel kultur som individuelle, subjektive vurderinger.

Durskala

I en moderne skala har tonene navn etter de sju første bokstavene i alfabetet; A - B - C - D - E - F - G . Av grunner vi skal komme tilbake til, skal vi først se på en skala som begynner på C. Dersom vi også inkluderer første tone i neste oktav (dvs. tonen som ligger en oktav over den første tonen), får vi tonene C - D - E - F - G - A - B - C' (hvor apostrofen etter den siste C-en angir at tonen tilhører neste oktav). Dette er den såkalte (diatoniske) durskalaen. I enkelte land, deriblant Norge, er det av historiske grunner vanlig å erstatte bokstaven B med H.

Intervallet mellom to påfølgende toner i en skala kalles et tonetrinn. Som vi skal se, opererer man med hele og halve tonetrinn. Foreløpig nøyer vi oss med å konstatere at hele og halve tonetrinn fordeler seg i durskalaen som følger:

Hver tone i skalaen danner dessuten et bestemt intervall i forhold til den første tonen (grunntonen). Disse intervallene har latinske navn som er avledet av ordenstallet for tonenes plassering i skalaen:

Hver tone i skalaen kan senkes eller heves et halvt tonetrinn ved hjelp av såkalte fortegn. Fortegnet # betyr at tonen skal heves et halvt trinn, mens fortegnet b betyr en senkning på et halvt trinn. Ved å heve eller senke en tone på denne måten kan man gjøre et intervall større eller mindre. Vi snakker da om forstørrede og forminskede intervaller. Vi kommer tilbake til dette i kapittelet om kromatisk skala.

Merk at intervallnavnene nevnt i tabell 1 også brukes som betegnelse på selve tonene i skalaen. F.eks. brukes begrepet ters både om intervallet mellom 1. og 3. tone, og om selve den 3. tonen.

Vi skal nå bygge opp en durskala med utgangspunkt i naturtonerekka. Som nevnt kan naturlige intervaller skrives som en brøk lik forholdet mellom de to tonenes frekvenser. La oss nå anta ei naturtonerekke som starter på C, og bygge opp en skala med denne tonen som grunntone. Måten vi gjør dette på er å finne intervaller mellom de ulike tonene i naturtonerekka, og så plassere toner i samme avstand (samme intervall) i forhold til grunntonen. Vi begrenser oss til intervaller der frekvensforholdene ligger mellom 1 og 2. Det betyr at alle tonene vi nå skal plassere, blir liggende mellom 1. og 2. tone i naturtonerekka.

Vi har sett at en oktav tilsvarer en frekvensfordobling. Altså kan intervallet mellom C og C' skrives som 2:1. C' tilsvarer her den andre tonen i naturtonerekka (se fig. 4), og altså høyeste tone i skalaen. Den tredje tonen i naturtonerekka har en frekvens som er tre ganger høyere enn den første. Forholdet mellom 2. og 3. tone blir dermed 3:2. Vi begynner derfor med å legge inn en tone med frekvens 3:2 høyere enn grunntonen. I en durskala som starter på C vil dette svare til en G (fig. 5). Intervallet mellom C og G kalles en kvint (se tabell 1).

Fig. 5:   Tonen G i en durskala som starter på C

Frekvensforholdet mellom 3. og 4. tone i naturtonerekka er 4:3. Hvis vi nå legger inn en tone med frekvens 4:3 høyere enn grunntonen, blir denne liggende noe lavere enn G i vår C-durskala. Dette blir tonen F (se fig. 6), og intervallet i forhold til grunntonen kalles en kvart. Legg merke til at F ligger like langt under C' som G ligger over C, nemlig 3:2. Tilsvarende ligger G like langt under C' som F ligger over C (4:3).

Fig. 6:   Tonen F i skalaen

Med utgangspunkt i intervallet mellom 4. og 5. tone i naturtonerekka finner vi på helt tilsvarende måte fram til tonen E, som dermed har en frekvens 5:4 høyere enn grunntonen C (se fig. 7). Dette intervallet kaller vi en ters.

Fig. 7:   Tonen E i skalaen

La oss før vi går videre se nærmere på intervallene mellom de tonene vi nå har funnet. Da tonene E og F ligger henholdsvis 5:4 og 4:3 høyere enn grunntonen C, blir intervallet mellom disse to tonene lik 4:3/5:4 = 16:15. Tilsvarende blir intervallet mellom F og G lik 3:2/4:3 = 9:8. Disse trinnene er av nokså forskjellig størrelse, og vi kaller dem for henholdsvis halve og hele tonetrinn (se fig. 8).

Fig. 8:   Halve og hele tonetrinn

La oss nå plassere en tone et helt tonetrinn høyere enn grunntonen (dvs. med en frekvens 9:8 høyere enn C). Vi får da fram andre trinn i skalaen, nemlig D (se fig. 9). Dette intervallet kalles en sekund.

Fig. 9:   Tonen D i skalaen

Dersom vi plasserer en tone et halvt trinn under C' (den høye C-en), vil denne få forholdet 2:1/16:15 = 15:8 til grunntonen. Dette intervallet kalles (stor) septim, og tonen er en H (se fig. 10).

Fig. 10:   Tonen H i skalaen

Den 3. og 5. tonen i naturtonerekka har et frekvensforhold på 5:3. Dersom vi plasserer en tone 5:3 over grunntonen havner vi omtrent midt mellom G og H. Dette gir oss tonen A (se fig. 11), og intervallet (5:3) kalles en sekst. Vi har nå plassert alle tonene i durskalaen vha. enkle brøker utledet fra naturtonerekka.

Fig. 11:   Siste tone i C-durskalaen: A

I figur 11 finner vi igjen de tonetrinnene vi nevnte i begynnelsen: hel - hel - halv - hel - hel - hel - halv. Men som vi skal se i kapittelet om kromatisk skala, er verken de hele eller halve trinnene av helt jevn størrelse.

Mollskala

Mollskalaer finnes i flere utgaver. Såkalt diatonisk mollskala har tonetrinnene hel - halv - hel - hel - halv - hel - hel. Man kan få fram en slik mollskala ved å starte på sjette tonetrinn i en durskala, og spille til sjette trinn i oktaven over. En diatonisk A-moll-skala består dermed av de samme tonene som en C-dur-skala, bare at man spiller dem fra A til A' istedenfor fra C til C'.

Ofte opererer man med to andre varianter av mollskalaer, nemlig harmonisk moll og melodisk moll. Harmonisk moll har følgende tonetrinn: hel - halv - hel - hel - halv - 3/4 - hel - halv (hvor «3/4» står for et helt pluss et halvt tonetrinn). Melodisk moll har forskjellige trinn avhengig av om man beveger seg oppover eller nedover langs skalaen. Oppover ser den slik ut: hel - halv - hel - hel - hel - hel - halv, mens den går slik nedover: hel - hel - halv - hel - hel - halv - hel. Vi ser at den nedadgående rekka er identisk med den diatoniske mollskalaen (men altså i motsatt retning).

Vi vil komme nærmere tilbake til dur og moll i de neste kapitlene.

Kromatisk skala

Som vi har sett, består en durskala av både halve og hele tonetrinn. De hele tonetrinnene kan imidlertid deles inn i halve trinn, slik at vi får fram nye toner mellom tonene i durskalaen. Dette gir en ny skala, kalt den kromatiske skalaen. Den består altså av bare halve tonetrinn.

Vi kan enklest finne de resterende halvtonetrinnene ved å anta at den kromatiske skalaen er «symmetrisk om midten». F.eks. er intervallet mellom A og C' (den høye C-en) lik 2:1/5:3 = 6:5. Legger vi en tone 6:5 over grunntonen, finner vi at denne vil ligge et halvt tonetrinn høyere enn D (se fig. 12). Merk at vi venter med å sette navn på disse tonene.

Fig. 12:   En tone mellom D og E

Intervallet mellom D og C' blir 2:1/9:8 = 16:9. Ved å plassere en tone 16:9 over grunntonen, får vi en tone som ligger et helt tonetrinn under C'. Da H ligger et halvt tonetrinn under C, må den nye tonen ligge et halvt tonetrinn under H igjen (se fig. 13).

Fig. 13:   En tone mellom A og H

Vi kan også legge en tone et halvt trinn (16:15 = 1.0667) over grunntonen, og får dermed fram det første halve tonetrinnet i den kromatiske skalaen. Intervallet mellom denne tonen og D blir 9:8/16:15 = 135:128 = 1.0547. Den nye tonen deler altså sekund-intervallet mellom C og D i to nesten like store del-intervaller (se fig. 14).

Fig. 14:   En tone mellom C og D

Vi mangler nå tonene mellom F og G, og mellom G og A. Vi finner den sistnevnte ved å legge en tone en ters (5:4) under C' (se fig. 15). Denne blir liggende 2:1/5:4 = 8:5 over grunntonen, altså mellom G og A. Hva slags intervaller er det mellom denne tonen og henholdsvis G og A? Vi ser på G først: 8:5/3:2 = 16:15 = 1.0666. Intervallet til A: 5:3/8:5 = 25:24 = 1.0416. Disse to del-intervallene er altså omtrent like store, men ikke helt.

Fig. 15:   En tone mellom G og A

Da gjenstår bare tonen mellom F og G, som danner «midten» av skalaen. Vi har allerede sett at halve tonetrinn kan være flere forskjellige ting, men hvis vi velger at denne tonen skal ligge 16:15 over F, blir intervallet ned til grunntonen lik (4:3)*(16:15) = 64:45 (se fig. 16). Intervallet oppover til C' blir 2:1/64:45 = 45:32.

Fig. 16:   En tone mellom F og G

Vi kan nå sette opp en oversikt som vist i tabell 2:

I tabell 2 har vi satt spørsmålstegn ved de tonene og intervallene som ligger mellom tonene i durskalaen. Grunnen til dette er at det ikke er entydig hva som skal regnes som et halvt tonetrinn. Vi ser i siste kolonne at det opptrer tre forskjellige varianter, nemlig 16:15, 135:128 og 25:24. Hvis vi hadde gått fram på en litt annen måte når vi konstruerte skalaen, kunne vi ha endt opp med litt andre intervaller.

Selv om vi bestemmer oss for hvor store hvert av halvtonetrinnene skal være, er det ikke uten videre gitt hva disse tonene skal hete. Tonen som ligger en halv tone over C kalles C# (uttales ciss), og tonen en halv tone under D kalles Db (uttales dess). Disse er ikke nødvendigvis samme tone. Det kommer an på hva vi velger som halve trinn. De hele tonetrinnene er heller ikke entydig gitt. I skalaen i tabell 2 er f.eks. intervallet mellom C og D lik 9:8, mens intervallet mellom D og E er 10:9.

Både durskalaen og den kromatiske skalaen kan dermed defineres på flere ulike måter. Historisk sett har det vært vanlig å velge 25:24 som halvtonetrinn, og definere forstørrede og forminskede intervaller utfra dette. I tabell 3 har vi vist en slik versjon av den kromatiske skalaen:

Merk at noen av intervallene her avviker noe fra det vi først kom fram til. Bl.a. mangler tonen som vi la 16:15 over grunntonen. Isteden er C# og Db plassert henholdsvis litt lavere og litt høyere enn denne. Tilsvarende er F# her plassert 25:24 over F, og ikke 16:15 slik vi først foreslo. Det samme gjelder A#. Vi finner imidlertid igjen forholdet 16:15 i intervallet mellom E og F, og mellom H og C. Da et halvt tonetrinn her er definert lik 25:24, har man valgt å gi intervallet 16:15 et eget navn, nemlig limma. Heltonetrinnet finnes også i to varianter i denne skalaen. Intervallet mellom D og E, og mellom G og A, er lik 10:9. Dette blir kalt en liten heltone. De andre heltonene i skalaen ligger 9:8 fra hverandre.

Som vist i tabellen brukes betegnelsene forminsket og forstørret på noen av intervallene, mens andre betegnes som henholdsvis store og små. Vi vil komme tilbake til dette etterhvert.

I figur 11 så vi at selv om C-durskalaen inneholder både hele og halve tonetrinn, har ingen av tonene i skalaen navn som inkluderer fortegnene # eller b. Dette er årsaken til at vi valgte C som grunntone i vårt eksempel. Hvis man i stedet starter på tonen D på et piano, og plukker ut tonetrinnene for en durskala (hel - hel - halv - hel - hel - hel - halv), får vi følgende toner: D - E - F# - G - A - H - C# - D. Tilsvarende vil en F-durskala inneholde tonene F - G - A - Bb - C - D - E - F. Vi sier at D-dur har «2 kryss» som fortegn, mens F-dur har «1 b». Det vi har gjort her, er å transponere til en annen skala. Dette kan virke liketil på et piano, men som vi skal se, er ikke dette helt opplagt hvis vi tar utgangspunkt i de frekvensforholdene vi har kommet fram til.

Modale skalaer

Som tidligere nevnt kan vi lage en mollskala ved å spille tonene i en C-durskala fra A til A. Hvis vi spiller tonene i C-dur-skalaen med start på de andre tonene, kan vi få fram mange forskjellige skalaer. Disse kalles ofte for kirketoneartene eller modale skalaer. De ble opprinnelig brukt i middelaldermusikk, men noen av dem spiller ennå en viktig rolle, bl.a. i jazz.

Litt forenklet kan man si at de modale skalaene er de man får ved å spille bare på de hvite tangentene på et piano, med start på ulike toner. Skalaene har navn som er avledet fra et gammel gresk system (selv om skalaene ikke har noen sammenheng med gresk musikk). F.eks. kalles den vanlige durskalaen ionisk i dette systemet. Andre modale skalaer er f.eks. dorisk, som man får fram ved å spille fra D til D, frygisk fra E til E, lydisk fra F til F, og miksolydisk fra G til G. For noen av starttonene finnes det flere varianter, der tonene spiller litt forskjellige roller.

Kvintsirkelen

Vi har antydet at det å transponere en skala fra en grunntone til en annen, kan by på visse problemer. For å illustrere dette, tar vi utgangspunkt i tonene slik de er på et piano. Vi ser da at dersom vi går opp en kvint fra C, havner vi på en G. Dersom vi går videre opp en kvint fra G, får vi en D. Fortsetter vi slik, havner vi til slutt på en C igjen, slik:

Fig. 17:   Kvintsirkelen

Figur 17 viser det som er kjent som «kvintsirkelen». Hver tone ligger her en kvint høyere enn den foregående. Dersom vi flytter alle disse tonene ned til 1. oktav ved å dividere med et multiplum av 2, burde vi ende opp på den samme C-en som vi startet fra, og alle tonene rundt sirkelen burde tilsvare de 12 tonene i den kromatiske skalaen. Men ser vi litt nærmere på de intervallene vi har kommet fram til, oppdager vi at dette ikke helt er tilfelle.

Det første intervallet er en kvint, dvs. 3:2. Dette betyr at G-en i kvintsirkelen er identisk med G-en i durskalaen. Den tredje tonen ligger enda en kvint høyere. Det betyr at intervallet ned til C er (3:2)^2 = 9:4. Dersom vi flytter denne tonen ned til 1. oktav (dvs. deler på 2), får vi intervallet 9:8. Dette stemmer overens med D-en i durskalaen. Så langt er altså alt i orden. For de øvrige tonene i sirkelen får vi imidlertid et avvik. En kvint over D-en ligger en A. Denne blir liggende (3:2)^3 = 27:8 over starttonen C. Flyttet ned til 1. oktav tilsvarer dette 27:16 = 1.6875. Men i den kromatiske skalaen i tabell 3 ser vi at A-en ligger 5:3 = 1.6667 over C.

Etter hvert som vi beveger oss rundt kvintsirkelen, finner vi at avviket fra tonene i skalaen blir større og større. Kvintsirkelen er i virkeligheten ingen sirkel, men en spiral! Intervallene for hvert kvintsprang er vist i tabell 4.

I tabell 4 ser vi at den siste C-en har en frekvens som er (3:2)^12 = 129.75 høyere enn den første. Dersom disse to C-ene virkelig hadde ligget eksakt 7 oktaver fra hverandre, dvs. dersom kvintsirkelen virkelig hadde vært en sirkel, burde frekvensforholdet vært 2^7 = 128. Det betyr at den siste C-en ligger 129.7463/128 = 1.0136 «for høyt». Dette avviket kalles «det pythagoreiske komma».

Temperering

Vi har til nå konstruert en durskala og en kromatisk skala ved å bruke de naturlige intervallene som forekommer i naturtonerekka. Vi har videre vist at sprang i kvinter oppover i frekvens fører oss til toner som ikke stemmer overens med tonene i skalaen. Dette fenomenet innebærer en del praktiske problemer som vi nå skal se litt nærmere på.

Som vist i tabell 3, er både hele og halve tonetrinn av ujevn størrelse. F.eks. tilsvarer heltonetrinnet mellom første og andre tone i skalaen (C og D i en C-durskala) et frekvensforhold på 9:8, mens heltonetrinnet mellom femte og sjette tone (G og A i C-durskalaen) er 10:9. Hvis f.eks. en fiolinist skal spille musikk i G-dur, må han justere tonene litt slik at intervallet mellom G og A, som da blir 1. og 2. tone i skalaen, blir lik 9:8, akkurat som intervallet mellom C og D i C-durskalaen. Dette betyr at en A vil klinge litt forskjellig avhengig av om man spiller i C-dur eller G-dur. Tilsvarende justeringer må gjøres for andre toner, alt ettersom hvilken durart man spiller i.

Men hvis fiolinisten skal spille sammen med et tangentinstrument, vil disse justeringene by på problemer. Tonene på tangentene kan ikke uten videre justeres etter hva slags toneart man spiller i, og dermed vil ulike skalaer klinge forskjellig. Hvis tangentinstrumentet er stemt etter C-durskalaen, vil f.eks. en G-durskala bli seende ut som vist i tabell 5. Intervaller som avviker fra de vi opprinnelig kom fram til er merket med rødt.

Hvis vi sammenligner skalaen i tabell 5 med den durskalaen vi har kommet fram til tidligere, ser vi at intervallene ikke er de samme. Pga. dette fenomenet var det enkelte durarter man helst unngikk i gamle dager når orkestere spilte sammen med instrumenter som hadde faste toner. Allerede på 1500-tallet ble det foreslått å justere den kromatiske skalaen slik at alle halvtonetrinn ble like store. Men det var først i løpet av 1800-tallet at dette systemet, kalt temperert skala, kom i alminnelig bruk.

I en temperert skala er alle halvtonetrinn lik intervallet 2^(1/12), dvs. tolvterota av 2. Prisen man betaler for dette trikset er at (med unntak av oktaven) er absolutt ingen av intervallene i den tempererte skalaen naturlige intervaller, dvs. de kan ikke skrives som brøker i det hele tatt. F.eks. blir kvinten ikke lenger lik 3:2 = 1.5, men 2^(7/12) = 1.4983... Kvarten blir tilsvarende endret fra 4:3 = 1.3333... til 2^(5/12) = 1.3348..., osv. Endringene er svært små; for små til at de fleste hører at noe er «feil». Det har også en del å si at man etterhvert har vent seg til å oppfatte disse intervallene som riktige. Det er den tempererte skalaen man hører på et moderne piano.

I en temperert skala er alle forstørrede intervaller identiske med etterfølgende forminskede intervall. C# er altså identisk med Db, D# er identisk med Eb, osv. Dermed blir også de innbyrdes avstandene mellom tonene i en durskala eller kromatisk skala de samme uansett hvilken tone som er grunntone. Tempereringen fører dermed også til at kvintsirkelen blir en ordentlig sirkel.

En temperert, kromatisk skala med C som grunntone er vist i tabell 6. Intervallene i forhold til grunntonen er vist avrundet til fire desimaler:

Som vi ser i tabell 6, brukes begrepene forminsket og forstørret når et intervall senkes eller heves en halv tone i forhold til utgangspunktet. Man bruker også betegnelsene stor og liten om noen av intervallene, men da mener man henholdsvis det «normale» intervallet (verken hevet eller senket) og det senkede intervallet.

Legg merke til at selv om tonenavnet B er erstattet med H på norsk (av historiske grunner), beholdes B-en i navnet når man betegner tonen som ligger et halvt trinn lenger ned, slik: Bb.

Andre skalaer

Det finnes mange forskjellige skalaer. De fleste av dem har hele og halve tonetrinn, men i andre kombinasjoner enn i durskalaen. Også antall toner kan variere fra skala til skala. Det finnes skalaer (f.eks. i arabisk musikk) hvor intervallene verken er hele eller halve tonetrinn, slik vi her har definert dem. I indisk musikk har man til og med kvart-toner.

Her er noen eksempler på skalaer som tar utgangspunkt i de samme tonene som dur- og mollskalaene:

• Pentatone skalaer. Disse består av fem toner, og finnes i flere versjoner (f.eks. hel - hel - 3/4 - hel - 3/4, som man får fram ved å bare spille på de svarte tangentene på et piano, med start på F#). Pentatone skalaer er blant annet vanlige i mange former for folkemusikk, f.eks. i irsk og japansk musikk.
• Heltone-skala. Denne består av bare hele tonetrinn. Man kan finne eksempler på heltoneskala i impresjonistisk musikk - en stilart fra begynnelsen av 1900-tallet, representert ved bl.a. Claude Debussy og Maurice Ravel.
• Blues-skala. Denne skalaen finnes i ulike varianter, og danner utgangspunkt for mye av blues og rock. Karakteristisk er bruken av liten ters og liten septim (såkalte «blå» toner). Ofte brukes egentlig en tone som ligger mellom stor og liten ters i forhold til grunntonen, og som dermed representerer noe midt imellom dur og moll.
• Dim-skala. Denne består av vekselvis hele og halve tonetrinn, og finnes i to utgaver, avhengig av om man starter med halvt eller helt trinn.

© Arne Brendmo, 2003-08-23